Reisebrevet av i dag endrer tydelig karakter. I stedet for vakre Homansbyen, «Schrøder” og Knut Gribb, James Dean stunt på Rv 50 i Furnes liggende på panseret til en lys blå Ford Consul. Wilhelm Tell øvelser på Jessnes, ikke med armbrøst, men en gammel luger fra krigens dager. Ammunisjonen kom fra et dårlig sikret hjemmevernslager. Nå er tiden ikke pluss-minus 1960, men 1990. Bli med til alvoret, til Sofia i Bulgaria, russermafians vidåpne bakdør.
Reisebrev 9. Sofia
Jeg tømte kjøleskapet, trakk for gardinene og forberedte leiligheten på å stå tom i noen uker.
Flyet hadde avgang fra Fornebu klokken femten med fremmøte to timer tidligere. Jeg hadde god tid, og fant frem atlaset for å studere reiseruten enda en gang. Særlig Karachi og Vladivostok fasinerte meg. Eksotiske og fjerne byer jeg hadde lest mye om de siste ukene.
SAS-flyet til Sofia startet i et eventyr av vintervær. Kjølig, men klar himmel, sol og tindrende snø dekket Oslo da vi fløy over Frognerparken i så lav høyde at jeg kunne se villaen som hadde vært mitt hjem. Jeg kunne til og med se Ole Brumm, den store brune bamselignende newfoundlenderen utenfor huset hvor han, Tobben, Turi og Tina fortsatt bodde.
Kjente jeg på vemod og savn? Ja, selvsagt, for jeg hadde vært veldig glad i de alle, og jeg var stolt over den store villaen ved Frognerparken. Men, det gikk over veldig raskt. Det forsvant i takt med at flyet steg til riktig flyhøyde, og satte nesen mot Bulgaria.
I oppbevaringsboksen på Fornebu lå den granatlignende fargepatronen jeg oppdaget i verdikofferten da jeg skulle sjekke inn. Den skulle farge pengesedlene hvis noen rykket den ut av hånden din. Jeg hadde vært i security bransjen, og fikk den som gave da jeg sluttet. For 7-8 år siden hadde jeg brukt den til å oppbevare en pose diamanter. De var en del av sluttoppgjøret etter salget av villaen i Sandefjord. Jeg likte det ikke, men kjøper hadde ikke andre verdier å tilby akkurat da.
Siden min oppgave nå var å bringe med meg «noe» av meget stor verdi, tok jeg sikkerhetskofferten med. Jeg leide oppbevaringsboksen for fem uker. Innen den tid skulle jeg være tilbake i Oslo. Trodde jeg. Seks uker senere ble Fornebu lufthavn stengt en halv dag av bombegruppen i Oslo politi. Årsaken var en granatlignende fargepatron.
Da SAS flyet nærmet seg Sofia, kom beskjeden om at flyplassen var stengt, og at flyet i stedet ville lande i Varna ved Svartehavet. Byen var kjent som et koselig sted om sommeren, men nå var luften kald og crisp, og med draget fra Svartehavet kjentes luften mye kaldere enn antallet minusgrader. Det var allerede bekmørket, og en sparsom belysning skapte en trolsk og mystisk mottagelse. Flybussen til Sofia var satt opp til neste dag klokken ti. Typisk gammelt østblokkland, tenkte jeg, mens jeg så etter andre muligheter.
En mann i 20-årene, kledd i Levi’s, rutete skjorte og med fett hår, tok meg i armen.
«Taxi Sofia, sir» sa han på dårlig engelsk. Jeg regnet med at det ville bli altfor dyrt, og svarte ham ikke. Sofia ligger i andre enden av landet.
«Only 30 dollars sir» fortsatte mannen.
En mann et par meter unna, blandet seg inn i samtalen, henvendt til meg:
«Skal vi slå oss sammen, og dele denne drosjen?» spurte han på perfekt engelsk. «Jeg har et møte i Sofia i morgen tidlig, og kan ikke vente på bussen. Forresten, jeg heter John». Han rakte meg hånden.
«En god ide. Jeg sier takk» svarte jeg og vendte meg mot sjåføren:
«Min venn og jeg vil gjerne at du kjører oss trygt til Sofia. Hvor er bilen parkert?» Han lyste opp, og grep min koffert, mens han presenterte seg som Jan.
Engelskmannen hadde bare en liten trillekoffert og skulderveske, og godt var det, for bilen var trang. Den viste seg å være en gammel, rusten og bulkete Lada. Med to voksne menn i baksetet ble bilen full.
Det skulle bli en krevende tur. Bilen med slitte dekk møtte ganske snart snø på veien oppover fjellsiden. «Er alt bra?» spurte han på sitt dårlige engelsk, og betraktet oss i sladrespeilet.
«Jada, det går bra, men det er kaldt. Kunne du sette på litt varme i bilen» spurte engelskmannen. «Jeg beklager virkelig, men verken varmeapparat eller defroster fungerer» svarte sjåføren, mens han pustet på frontruten for å få en åpning i det som var i ferd med å fryse til is. Engelskmannen og jeg så forskrekket på hverandre. «Jeg er glad jeg har en varm frakk», sa engelskmannen, «og noen flasker Underberger» la han til, og tok frem fire små flasker fra reisevesken. Jeg hørte det klirre i flere. «Man vet aldri når man kan trenge en Underberger» sa jeg, og trakk frem mine egne tre flasker. Ved halvtolv tiden ankom vi Sofia, og var så glade over endelig å være fremme i god behold, at sjåføren fikk 50 i stedet for 30 dollar. Han ble veldig glad over vårt rause oppgjør, og betrodde oss at nå ville turen over fjellene bli en triumfferd. Hjemme ventet hans gravide kjæreste. «Nå får jeg råd til å kjøpe en presang, et smykke til min kjære,» sa han gledesstrålende. Jeg forstod det skulle bli en kjærlighetsgave til hun som begynte å bli sliten over svangerskapet. Han rattet den gamle Ladaen som om den var en Bentley der han cruiset glad og stolt utover motorveien, og litt senere tok av opp mot fjellene. Jeg tok farvel med engelskmannen utenfor hotell Sheraton. «John, takk for turen og ditt hyggelige selskap. Jeg ønsker deg lykke til med forretningene, og at du kommer trygt hjem» sa jeg og ga han et varmt og langt håndtrykk. «Takk det samme Per. Vi klarte det. Farvel, og lykke til videre» svarte John mens han fomlet i frakkelommen etter sigarettene. Han hadde klart seg uten under den lange turen. Av hensyn til meg, ikke-røykeren, hadde han ventet helt til nå.
Jeg måtte smile, og vi skiltes med minner om en spesiell drosjetur.
«Glem aldri å ha med noen underbergere», ropte han etter meg.
Jeg snudde meg, og vinket smilende over hans treffende avskjedhilsen.
Forts.