Det hadde stormet i natt. Jeg hadde kjent dønningene fra storhavet i bakken under den lille rødmalte Skriverstua. Vinden hadde løyet utpå morgensiden, men fortsatt var det sterk kuling. Jeg kledde meg deretter, og med doble sokker i solide og velsmurte fjellstøvler hadde jeg ved syv tiden gått de 100 meterne ned til rullesteinstranden, og funnet meg en høvelig stein, få meter fra det glefsende havet. Litt lenger utpå stod bølgetoppene hvite. Skummet blåste bortover stranden, og fikk fjæra til å se ut som et snølandskap. Ingenting forstyrret, hverken utpå havet eller på stranden.
Var det den raslende lyden som vekket meg, og fremkalte et bilde av den evige prosess Skaperverket gjennomgår? Rullesteinen jeg satt på var en del av et milelangt ra skapt under og etter siste istid, og siden den tid bearbeidet og formet av vannets kraft og tålmodighet.
Det raslet, klikket og klakket omkring meg når bølgene trakk seg tilbake, og etterlot småstein som delvis fulgte kraften ned i sjøen, mens andre ble liggende igjen.
Bølgene dyttet stein opp i fjæra, lot dem skubbe på hverandre, og slik slipe av kanter og ujevnheter. Alle, unntatt noen få, var glatte og runde. Enkelte så ut som de hadde brukket en gang, og var derfor kantede. Men de skulle også til pers, og ble av sjøen dyttet opp i fjæra, gang etter gang, i en sisyfoslignende prosess.
Med Jomfruland og Werenskiolds eventyrskog 40 meter bak meg, med trollaktige vindskjeve grantrær med store vide ankellange skjørt, lot jeg meg inspirere. Jeg var kommet hit for noen dager siden for å forløse og forme mitt eget prosjekt. Med den samme prosessen. Bearbeide tekster, tanker og innhold om igjen og om igjen og om igjen… Uforstyrret av trivielle ting som cafebesøk, småhandling i butikker, venner som ville være sosiale. For her fantes ikke cafe eller take away eller Kiwi midtvinters. Da måtte man ta fergen til Kragerø, en time imellom isflak som buldret mot jernskrog. I cafeen oppe bød de på varme nystekte vafler og svele. Ut i januar var det så tett med is at bare fergen med jernskrog kom frem i den oppkjørte råken.
I hagen min, beskyttet av tornede bjørnebærkratt, hadde en rådyrbukk sitt leie. Kanskje var det kona med avkommet jeg av og til møtte ved alteret noen hadde bygget i skogen bak meg. Med omtrent 20 sitteplasser, med himmelen som tak, omkranset av bjerketrær. Den ble min katedral. De glatte steinene symboliserte for meg akkurat der og da, i grålysningen ved kanten av det frådende Skagerak, de menneskeskjebner som hadde fått det til i livene sine. De steinene som var brukket og kantede, symboliserte skjebner som livet ikke hadde smilt til. Men siden jeg tror på sjelens vandring og evige liv, vil også disse stenene få en glatt og rund form hvis man ikke gir opp, og tar imot den «skubbing og gnissing» Skaperverket byr på. Var det ikke sønnenvind i dag? Det var den som i oldtidens mytologiske verden, bragte den avdødes sjel opp til Sølvslottet i Ultima Thule, hvor den ble bearbeidet, renset og foredlet, før den med Nordenvinden ble bragt tilbake til utgangspunktet. Eventyrøya Jomfruland ga meg inspirasjon og det modus jeg ønsket meg for å skrive. Det var bare å sette seg på en rullestein i fjæra når naturen viste frem sin villskap. Etterfulgt av stillheten.
Et langt liv lå bak meg, og jeg hadde aldri bearbeidet mitt tidligere følelsesliv. Aldri analysert parforhold og andre nære relasjoner som hadde vært en del av mitt liv.
Det var absolutt på tide med en selvransakelse. Frøet var sådd av Jorund et par år tidligere. Nå var det begynt å spire.
God helg!