Vi fortsetter i Karachi, Pakistans mest folkerike by med omtrent 15 millioner innbyggere. Et sydende og kokende samfunn, og nå var lokket tatt av kjelen. Sunni muslimer mot shia muslimer. Muslimer mot hinduer. Mektige og tallrike klaner som utnyttet kaoset til å skaffe seg enda mer innflytelse og makt. Våpenverkstedene i sidegatene blomstret. Etter at general og president Mohammed Zia ul-Haq ble drept i en såkalt flyulykke, hadde ikke landets nye og kvinnelige president, klart å etablere kontroll.
Hotell Karachi Pearl Cosmopolitan var imponerende flott i det myke kullsorte nattemørket. De markedsførte sine fem kvalitetssymbolske stjerner i en stor bue over den brede inngangen. Det er feil å si at jeg følte meg som en kongelig da bilen kjørte opp foran hotellinngangen, under en stor baldakin, men kveldens ankomst med privatsjåfør og Mercedes sin aller største limousin, skapte en spesiell forventning. Dessuten, hvordan skulle jeg oppføre meg, hvordan hilser man på en araber? var min første impulsive tanke. En hvitkledd gutt med gullsnorer og hvite hansker, var raskt på pletten og åpnet døren for meg, mens han signaliserte «entre Sir». Inngangsdørene i messing og slepet glass var tunge og elegante, og fremkalte bilder fra det velkjente og elegante barokke inngangspartiet til Casino Monte Carlo hvor Turi og jeg var innom på bryllupsreisen i 1978. Tre hvitkledde pikkoloer, en på hver side, og en midt i inngangen, stod i giv akt. De burgunderfargede uniformene var dekorert med gullsnorer og striper.
Vestibylen som tok meg imot var enorm, og vitnet om arabisk overflødighets kultur. Vakre gobeliner og store malerier i gedigne gullrammer, fliser og mosaikk, store stoler, lenestoler og sofaer i skinn, inndelt i grupper med levende palmer og eksotiske blomster. Små fossefall og mini-innsjøer skapte et levende interiør, og bekreftet at hotellet fortjente sine fem stjerner. «Jeg var kommet til et hotell og en kultur, hvor man rett og slett skulle la seg oppvarte. Det var pikkoloer og hjelpere over alt, og de fulgte meg hele tiden.
«Sir, kan De vennligst la oss få låne Deres pass og kreditkort til i morgen,» sa den hyggelige damen i resepsjonen.
En av de tre pikkoloene i inngangsdøren gikk forbi med kofferten og dokumentmappen, med retning mot heisen, og vi fulgte etter.
Hotellrommet i tiende etasje var stort og velutstyrt. Jeg ble positivt overrasket da jeg oppdaget et separat kjøleskap. Ahmed registrerte min reaksjon. «Dette er spesielt for deg, og blir etterfylt hver dag. Er det noe du savner, øl, vin, gin, vennligst fortell meg det. Det er viktig for oss at du trives», sa han. «Når det er sagt, må jeg føye til at din bevegelsesfrihet vil bli sterkt begrenset av sikkerhetsmessige hensyn. Du får ikke bevege deg utenfor hotellets inngjerdede, og bevoktede område, uten med livvakt og i pansret bil. Livvakten din er av de beste, en gurkha soldat. De er berømte for sin lojalitet, og for sin dyktighet med gurkha kniven.»
Jeg sov godt, trett av alle inntrykkene, men ved fire-fem tiden var det slutt. Jeg dro fra gardinene, og nede på gaten ble jeg vitne til et utrolig skue,- det daglige morgenrushet i Karachi. I en gate med tre kjørebaner i hver retning, var det nå minst syv trafikk- baner i den inngående gaten. Glorete og sterkt dekorerte biler som nesten ikke hang sammen, side om side med Rolls Royce og trehjulinger. Fargerike og fantasidekorerte busser og lastebiler, med passasjerer på tak, stigbrett og i dørene. Solen var for lengst stått opp, men var skjult bak en tung gul – grå dis. Midt i kolonnene av esler, elefanter og biler, så jeg en enslig rødbrun hest med kjerre. Jeg ble takknemlig for de tykke vinduene med antagelig tredoble glass, og de tykke og folderike gardinene, som beskyttet mot støyen. For her var det aldri stillhet.
Jeg prøvde å forestille meg hvordan livet artet seg for folk i sin alminnelighet, i denne maurtue av et samfunn. Under kjøringen igjennom byen for noen timer siden, hadde jeg registrert at det var enorme forskjeller. Rolls Royce biler var ikke uvanlig, men i gatene dominerte kulørte og skranglete busser, gamle Toyotaer, mopeder, esler, kameler, elefanter, sykler og drakjerrer. Kanskje en overdrivelse, men jeg fikk inntrykk av at i dette konglomerat av et samfunn, av ulik etnisitet, kultur og religion, måtte man leve på alerten, og være forberedt på det overraskende.
