Til Oslo i 1951
Jeg var åtte år, det var 1951, og verden var stor og ukjent. På butikken 2-3 km unna, måtte man ha med rasjoneringsmerker for å kjøpe kaffe, sukker og en del varer som var mangelvare etter krigen. På Årnes, en mil unna, hadde jeg vært for å få nye sko. Ekspeditrisen, ja var det de het den gangen, ga meg til og med et par ull såler «attpå». Det var en gest og en gave så stor at jeg aldri glemmer den.
Nå skulle min mor og jeg langt utenfor gården, helt til Oslo. En to timers tur med buss. Jeg hadde ikke vært i Oslo siden mai 1945 da vi evakuerte fra Vibesgate til bestemors bondegård. Drømmer og forventninger til tross, akkurat nå følte jeg at ikke alt var på stell. Min mor var ikke helt som hun pleide å være. Var smilet litt kortere og smalere? Var hun ikke litt fjern da hun hjalp meg på med klærne? Det var sjelden jeg gikk kledd som i dag, og måtte ha hjelp til bukseseler, hvit skjorte og vest, en utenpåjakke, og en liten cap. Og så nypussede sko.
På tunet var det ingen, unntatt et par trippende linerler og en stripete og tynn katt. Hun fulgte etter oss oppover alleen, men stanset da vi gikk forbi regnvassbrønnen. Det var dit hun pleide å følge meg når jeg fisket karuss. Det var også hit vi dro på utflukt med mormor når hun inviterte på vafler og kaffe, eller saft-og-vann. Ingen primus, men et ordentlig bål under den store sotete kaffekjelen. Det var små vannpytter i veien etter regnet natten før, og vinden hadde tatt med noen bjerkegrener og lagt de i veien. På høyre side koste fire griser seg i gjørma, de enset ikke meg i dag. Ellers pleide jeg ofte å plukke gress til de, og kaste over gjerdet.
I fra den store transformatoren suste og sang det. Den skulle jeg holde meg langt unna når det tordnet. Ved Nordkapp måtte vi åpne ei stor grind. Den skulle alltid være lukket i tiden da buskapen gikk på beite, og så var vi på hovedveien, en gruset landevei som var slåddet dagen i forveien. Nå holdt jeg mor fast i hånden. Jeg var engstelig når jeg kom utenfor gården. Bussjåføren hadde sett oss, og saktnet farten i god tid før han stanset. Mor hjalp meg opp trinnene, og plasserte meg på første ledige sete. Sjåføren smilte hyggelig. Han hadde kjørt denne ruten i mange år, og viste seg som en koselig mann. «Vil du ikke heller sitte her?» sa han, og ryddet plass oppå motorkassa, ved siden av den velbrukte billett – og pengevesken i lær. Busser og lastebiler på den tiden hadde enten snutemotor, eller motoren montert i førerhuset, mellom sjåføren og inngangsdøren. Et skilt med «Ikke forstyrr sjåføren», og «Ikke sitt på motorkassa» var tydelige for alle, men sjåføren, som forstod hvor spennende det var for en liten førstereis gutt på åtte år å få sitte helt fremst, gjorde et unntak. Lukten av olje, lær og sjeldent renhold, skapte den fremmede og gode atmosfæren. Jeg så på mor som for å få hennes tillatelse, og ble fylt med forventning da hun løftet meg opp. Åh, hvor spennende dette var, og hvor god utsikt jeg fikk. Turen til Oslo tok et par timer. Spesielt de lange bakkene opp Gjelleråsen var krevende for en gammel bussmotor. Endestasjonen var Grønlands torg. På 1800 tallet kalt kvegtorget, hvor de store fellesslakteriene lå, og skapte en aura av død, smerte og uhygge. Vi kunne se lange hvite griseskrotter som hang på kroker.
Sykehuset fortonte seg enormt stort. Innenfor de litt vanskelige dørene, var det et stort rom med en laaang skranke med matt glass på toppen. Mor kalte det Ullevål. Her kjentes det kaldt, og jeg så nesten ingen mennesker. Likevel oppdaget jeg at det satt mange bak glasskjermene. Jeg fant en pinnestol mens mor ventet på tur. Hun snudde seg stadig for å holde øye med meg. Jeg så hun fikk en brun konvolutt, før hun tok meg i hånden, og vi gikk ut i solen. Hun forklarte at dette var et sykehus, og at det var her min far hadde dødd i 1948. Nå hadde hun hentet hans eiendeler, og viste meg innholdet. Et lommeur, en glatt ring og to slipsnåler, noen sammenbrettede brevark, og noe som hun kalte dødsattest. Jeg kunne ikke huske min far, og glemte det triste da mor foreslo is og brus. «Ja takk!» Jeg jublet og hoppet, og grep henne i hånden for å bli ført til en restaurant som het Skansen, (på 60 tallet het den Rondo og ble et meget populært møte og dansested) beliggende i Pipervika ved Festningen. De hadde en stor uteservering med utsikt over havnen hvor alle båtene kom og gikk, og her fikk vi plass.
Rådhusplassen lå foran oss, og var delt av en jernbanelinje hvorpå det kjørte et tog med gods og bagasje mellom Øst- og Vestbanestasjonen. En mann med rødt flagg og bjelle gikk foran for å varsle og rydde vei for toget.
Det ble som lovet is, brus, og til og med såpebobler! De føk av gårde med vinden, og overrasket andre gjester som smilte over min entusiasme og glede.
Vi snakket aldri mer om denne dagen, ja, vi snakket faktisk ikke mer om min far heller.
Forts følger