Feste 2018. «Hva var hans forbrytelse?» spør Jorund mens jeg pauset, og fylte på glassene. «Hvor aktiv var han i sitt samarbeid med tyskerne?» «Han hadde sin egen advokatpraksis med kontor i Tordenskioldsgate, da krigen kom. Det var hans svoger, advokat Egil Reichborn-Kjennerud, som fikk han inn i Likvidasjonskontoret, hvor han skulle registrere og bestyre beslaglagte verdier etter jøder og andre. På slutten av krigen ble Reichborn – Kjennerud utilregnelig på grunn av alkoholmisbruk, og min far måtte overta som Leder av kontoret. Saksdokumentene viste at han hadde advart folk om at Gestapo søkte de, og at han flere ganger aktivt protesterte mot at Statspolitiet brøt seg inn, og stjal fra boligene som skulle beslaglegges. Han ble faktisk truet med straff og fengsel fordi han tillot seg å kritisere politiets fremferd.» «Advokat Shetelig som din far ble beskyldt for å ha drept, var de uvenner eller fiender? Oslo var en relativt liten by på den tiden, og det er vel sannsynlig at de kjente hverandre, ikke sant?» Det begynte å mørkne, men jeg kunne se at Jorund var tydelig tilstede i historien jeg delte med henne.
«Ifølge forklaringen min far ga politiet, kjente de hverandre som kollegaer, men hadde ingen spesielle konflikter.
Påtalemyndigheten hadde imidlertid funnet to vitner som hevdet at min far hadde beordret dem til å drepe advokat Shetelig som et hevnoffer fordi flere NS folk var blitt drept i den siste tiden. Disse vitnene var de samme som hadde hentet advokat Shetelig i hans hjem på Ullern, og kjørt han opp i Maridalen hvor den ene hadde drept Shetelig med pistol. «Uff, dette er forferdelig» Jeg så tårene komme. Jorund var et følsomt menneske. «Jeg ser for meg advokaten som blir hentet, og som helt sikkert må ha forstått hva som ventet han. Hans hustru og hans sønn, som var på din alder, hva forstod de? Hvordan hadde de det da Shetelig ikke kom hjem igjen?» «Hvilke bevis ble fremlagt i saken mot din far?», spurte hun, fortsatt på gråten. «Ingen andre enn de etter min fars mening usanne og falske vitneutsagn fra de virkelige drapsmennene, omtalt som «mindre begavet», og som etter min mening, regnet med mildere straff om de hjalp påtalemyndighetene å få min far dømt. At hans forsvar ble vanskeliggjort og sabotert ved at han ikke fikk de rettshjelpmidler han trengte, bekrefter etter min mening en vendetta mot min far»
Ingen av oss rørte glassene. Vi var begge inderlig berørt av scenene som utspilte seg i vår fantasi. Jeg delte med Jorund at min far etter hvert ble redd, han hadde forstått komplottet. Han avskjediget sin advokat i Byretten fordi han mistet tilliten til han. Han ble religiøs, leste mye i Bibelen. Han tapte i alle instanser, men anket og anket. Hans mor Julie, søkte om benådning da han ble dømt i Høyesterett, men fikk avslag. I 1948 begynte stemningen i folket og blant juristene å snu. «Det er henrettet nok folk,» uttalte professor Andenes. Det var oppfatningen som spredte seg i domstolene, rettsvesenet og blant ledende jurister ved Det Juridiske fakultet. I januar -48 ventet eksekusjonspelotongen, og jeg så av dokumentene at han arbeidet fortvilet med et utvidet kjæremål til Høyesterett. Jeg har lest at Høyesterett valgte å sende saken tilbake til Lagmannsretten for ny behandling, og mens dette pågikk, døde min far under en kurant operasjon av betennelse i bukhinnen. Hva som så skjedde vet ingen, men min far ble skilt fra sin familie og denne verden for alltid. Den 25 februar -48 døde han under operasjonen. Obduksjon ble ikke gjort.
Var det «noen» som diskret saboterte min fars helse? Slik at han døde, på et sykehus, og dermed fikk den straff noen mente han burde lide? En hypotese det i ettertid er umulig å bevise. Det jeg har delt med deg nå, er funn i sakens akter, de jeg fikk se i 1970, altså for 45 år siden. Det er din fortjeneste at jeg i dag har klart å se på min far som en virkelig person, med verdier og en personlighet jeg tidligere ikke kjente til. Kanskje på grunn av skam? Og helt sikkert av frykt for ubehageligheter» sa jeg med beveget stemme, og la armen omkring henne.
Det ble stille. Sjøen var blitt mørk innunder land. 3-400 meter unna beveget et fullt opplyst fartøy seg. Fergen til Horten, men denne gang enset vi den knapt. Jeg ga Jorund armen får å hjelpe henne opp da jeg hørte det raslet bare noen meter bak oss. I mørket var det helt stille, men likevel, det var noe der. Jeg gjorde et forsiktig skritt, og det var nok. Hvilken fin opplevelse. Skrekken ble erstattet av gleden ved å se rådyret som hadde sitt leie under furua bak garasjen, bykse av gårde med lange, myke grasiøse sprang. I dag var det bare ett, men i vinter hadde de vært fire, herr og fru med to barn. Jeg hadde lagt ut mat til de da snøen var på sitt dypeste.
Forts følger