Dagen for avreise var kommet. Oslo var i vinterskrud. Kuldegrader sørget for skiføre i Marka, mens bilistene i byen slet med å få kalde og nedsnødde biler ut i gaten.
Første etappe var Sofia i Bulgaria. Jeg fikk plutselig sommerfugler i magen for nå var vi faktisk i gang! Ifølge planen skulle vi være tilbake om fire til seks uker, og jeg pakket med det for øye.
Passet og flybilletten Oslo-Sofia-Frankfurt-Karachi var lagt frem, sammen med de tre kredittkortene jeg hadde, men som egentlig ikke skulle brukes mer, etter instruks fra konkursadvokaten.
Jeg tømte kjøleskapet, trakk for gardinene og forberedte leiligheten på å stå tom i noen uker.
Flyet hadde avgang fra Fornebu klokken femten. Jeg hadde god tid, og fant frem atlaset for å studere reiseruten enda en gang. Særlig Karachi og Vladivostok fasinerte meg. Eksotiske og fjerne byer jeg hadde lest om de siste ukene. Jeg hadde ikke fått ordnet med telefon enda, så ved ettiden tok jeg tingene mine, og gikk ned på gaten for å kapre en drosje til Oslo lufthavn. Det var ingen å ta farvel med. Ingen visste hva jeg hadde besluttet å gjøre.
På vei til innsjekking kom jeg til å tenke på innholdet i dokumentkofferten jeg bar på. Den var egentlig laget for verditransport, med en innebygget farge – og røykpatron som ville utløses hvis noen nappet vesken. Den hadde også alarm og håndjern, slik at den kunne festes rundt håndleddet. Det var ikke ofte jeg virkelig hadde bruk for den, men det var ingen jeg kjente som hadde maken, så jeg tok den frem når det var behov for å virke interessant, eller ved helt spesielle behov, slik som denne gang. Vareprøven jeg skulle overta og bringe videre, var verdt mange millioner kroner. Sist jeg brukte den, det må ha vært 4-5 år tidligere, var da jeg oppbevarte en pose diamanter som var kommet meg i hende. På den tiden bodde jeg i Sandefjord, og hadde i lengre tid prøvd å selge en stor skøyte. Salget gikk tregt, og jeg måtte til slutt akseptere et bud som bestod av både penger, andelshytter i Sverige og en pose diamanter.
Det siste kom overraskende, og var ikke avtalt, men han hevdet å mangle likvider, og at diamantene var det eneste han kunne tilby som sluttoppgjør. Han fremla en vurdering fra en gullsmed i Son, som konkluderte med en verdi langt høyere enn sluttoppgjøret. Diamantene fikk jeg solgt videre, men to-tre uker senere parkerte en politibil utenfor huset, og mine bange anelser ble bekreftet. De spurte etter edelstenene. De fortalte at diamantene hadde tilhørt en kjent norsk finansmann, og var meldt stjålet fra et hotellrom i Gøteborg. Etterforskningen hadde ledet hit, og nå ville de gjerne vite hvor de var.
Jeg husket godt saken ifra media, men hadde ikke koblet disse diamantene opp mot den hendelsen. Dessuten, kjøperen av skøyta var en rimelig godt kjent entreprenør, så jeg godtok den alternative forklaringen han ga meg. Politiet fant mine opplysninger troverdige, og en halvtime senere fulgte de det nye sporet.
På Fornebu torde jeg ikke ta røykpatronen med igjennom sikkerhetskontrollen, så jeg demontere den, og leide en oppbevaringsboks i 4 uker.
Seks uker senere ble hele Fornebu avstengt i flere timer, og fly omdirigert, mens politiets bombegruppe forsiktig undersøkte den åpnede oppbevaringsboksen med den granatlignende patronen. Jeg leste oppslaget som prydet forsiden på VG da jeg kom tilbake til Oslo mange uker senere.