Finn deg en god stol eller en sofakrok, og kos deg med dagens reisebrev. Det er av den snille og hyggelige sorten i dag.
Igjen ble det NORDAN fisketransport som ga meg, med mine to kofferter og en skrivemaskin, gratis skyss til Italia. Denne gang gikk jeg av i Bolzano, hovedstaden i Syd Tirol med omtrent 100 000 innbyggere.
Syd Tirol er en selvstyrt republikk, hvor innbyggerne er gamle østerrikere blandet med italienere som Mussolini i sin tid tvangsflyttet dit, mens han deporterte sydtirolere til Syd Italia. Tysk og italiensk språk er likestilt, men kulturelt er det meget store ulikheter, og det var på 90 tallet voldelige og alvorlige konfrontasjoner mellom den opprinnelige østerrikske tysktalende befolkning, og de italienske. I området finner man kjente skisteder som Cortina og Val Gardena.
Jeg fikk selvsagt ingen trygdeytelser med meg fra Norge. Livet i nord Italia ble et syv år langt kurs i hvordan overleve på egen kjøl. Det ble den rikeste perioden i mitt liv, til tross for mangelen på penger.
En jul reiste vertsfamilien bort, og skrudde ned strømmen. De stengte, men lot meg få bli boende. Det var kommet en del snø de siste dagene. Julaften var det tindrende klart, nedimot minus 10 grader, og med en enorm rødgul fullmåne hengende over Rosengarten og Schleern. Kvelden tilbragte jeg i sengen, under en varm dyne. En flaske av husets gode egenproduserte vin og oppvarmet risotto, gjorde denne julekvelden spesiell. Ensomheten i vakre Dolomittene fikk meg gjenforent med gamle verdier og innsikt i meg selv. Her fant jeg en kultur med verdier jeg kjente igjen fra Norge 50-60 år tidligere. Gudsfrykt og ærbødighet for Skaperverket, hvilket blant annet innebar nøysomhet, samle bær og sopp og kvist ifra skogen. Slakte dyr på gammelt vis, og røke kjøttet i stabbur eller uthus slik vi i Norge også hadde gjort det.
Mange småbrukere drev sine bruk i lier som er så bratte at traktorer ikke kan brukes. Utpå høsten inviterte de til «tørkle» hvor de bød på hjemmelagd ost, pølse, vin og hjemmebrent grappa. Hver eneste bonde hadde tillatelse til å produsere et bestemt antall liter brennevin per år, til eget bruk, og som en attåt næring til gårdsdriften. Turister og fastboende fra Bolzano, Merano og andre områder, brukte lørdagene eller søndagene, noen ganger også hverdagene, til å gå fra gård til gård for å smake på høstens avling og produksjon. Vinen er selvsagt altfor fersk, men den blir solgt som den er. Fersk og gjæret. Fermentert kål med hvit saus, graukase, sterk og syrlig, en nær slektning av gammelosten, bondens pølser, snaps, øl og vin resulterte i at mange kontorer i Bolzano ikke åpnet før etter siesta på mandager. Min lokale landsby het Oberbozen (Soprabolzano). Fra Bolzano, 1100 meter under oss, gikk det kontinuerlig en stor gondolbane opp til Ritten.
Fra Ritten, høysletta hvor jeg bodde, så man Dolomittene og alper på tre kanter, og mot syd dalløpet med motorveien som førte ned til Gardasjøen, Verona og til Venezia eller Milano. I gamle dager flyttet de velkondisjonerte i Bolzano opp til sine sommervillaer, «sommerfrische» på høysletten hvor det bare var 25-30 grader med en luftig bris, i stedet for 40 + nede i gryta Bolzano.
Her hadde også habsburgere og andre adelsfamilier i fra Sveits og Østerrike/Ungarn sine herskapelige store villaer. Fortsatt holdt de gamle tradisjoner i hevd, og samlet seg midtsommers til det årlige debutant ballet hvor familienes ungdom skulle få bli kjent med hverandre. Jeg trodde jeg var vitne til en filminnspilling, da jeg en lørdag gikk forbi på vei til Maria Himmelfarht og vertshuset Schluff. Noen red hvite hester på damesadel, i antrekk fra attenhundre og dentid. De fleste hadde forseggjorte kniplingsparasoller og vifter, og kvinnene var kledd i kreasjoner vi ser på gamle filmer. I lysthuset satt noen av de unge håpefulle og spilte kammermusikk. På kvelden, da det ble kjøligere, tok mange på en lys kappe med rødt kors på ryggen. Søndag var det gudstjeneste i den vakre middelalderkirken i Maria Himmelfahrt (Maria Assunta), og deretter lunch på Schluff, fortsatt i sine adelige kapper med det symbolske korset som minnet meg om Tempelridderne. Tre år senere fikk jeg, som eneste ikke adelige, og den eneste fra lokalområdet, invitasjon til å overvære en kammermusikk aften i lysthuset, sammen med grever og grevinner. Jeg var innskrevet i Handelsregisteret som dottore Host, doktor Høst, og en slik tittel ga høy status. Min samboer Margit ble ikke invitert. Hun var butikk ansatt, og tilhørte allmuen.
Mitt liv ble natur og stillhet. Fordi det var gratis, og fordi jeg her fant den meditative ro jeg ikke hadde kjent på mange år. Jeg leide en liten leilighet i ferie villaen Lerchenhausel, Lerkehuset, og derfra gikk det gode turveier rett ut i skogen, og oppover mot fjellet. Det var som om jeg søkte meg bort ifra de siste års stress og vanvittige opplevelser. Nå hørte jeg plutselig grusen knase under skoene, jeg plukket 41 forskjellige markblomster på en søndag formiddag, jeg lot meg bergta av utsikten til alpefjellene i Sveits, Østerrike og Dolomittene.
Jeg gjemte det vakre sagnet i mitt hjerte, det om det mektige Trollet i fjellet Schleern som sørget slik over sin vakre bortløpne datter, hun stakk av med en vilter trollgutt, at han lot plante en stor rosehave høyt opp mot toppen av et motstående fjell for å lokke henne hjem. I dag kalles det Rosengarten. Man ser det fra motorveien mellom Brixen og Bolzano, på venstre hånd når man kjører autostradaen sydover. Om vinteren som en stor hvit flekk høyt oppe i stupbratte fjellet. Om sommeren en rosehave. Det hevdes at Trollet i Schleern fortsatt venter på sin roseglade datter, nå kanskje med noen trollete unger.
Søndager var det kammermusikk med lokale krefter i Kommendehaus i Klobenstein, med citer, harpe, fløyte, obo, kontrabass og trekkspill. På repertoaret var det ofte norsk musikk, Halvorsen og Grieg. Her kunne man hver vinter møte en del norske skøyteløpere i trening. Skøytebanen konkurrerte med Inzell om å ha den raskeste isen i Europa.
«Kanskje skjønnmaler jeg mine opplevelser i Syd Tirol, men selv om det økonomisk var veldig vanskelig, hadde jeg noen av mine beste og viktigste år der nede.»