Et litt langt reisebrev i dag, men jeg hadde ikke hjerte til å «beskjære» det.
Støtt gjerne innsamlingen på spleis.no/medrodvintilkarachi Det er under 14 dager før den avsluttes. Bokpremie! Og navnet på egen takkeside i boken.
———-
Dessverre, ventetiden avslørte at noen hadde dårligere kontroll på nervene enn andre.
Vi var samlet på mitt hotellrom, seks-åtte menn, noen med en øl i hånden, andre med hjemmerullede hasjsigaretter. Jeg fikk også noen drag, men ga den raskt videre, og blandet meg en gin tonic i stedet.
Folk småpratet seg imellom, tilsynelatende avslappet. Lyset var dempet, og skapte inntrykket av de røyke – og kortspill rommene man ofte fant i lokale basarer.
Plutselig sprakk idyllen.
Bak meg, i den ganske mørke entreen, var det noen som skrek. Jeg bråsnudde, og så rett inn i en pistol rettet mot mitt hode. Han gjentok «I’ll kill you I’ll kill you! You are bluffing us. Cheating us. Our lives are in danger because of you». Gjestene i rommet tumlet om hverandre, og søkte å gjemme seg i hjørnene og bak de store sittemøblene. Personen som skrek, stod i halvmørke bak pistolen. Det tok noen sekunder før jeg så at det faktisk var oberst Usman. De svarte øynene under en svart lugg, var vid åpne, og avspeilte en nærmest panisk tilstand. Jeg ble overrumplet. Skulle jeg kunne gjøre et avledende utfall? Jeg hadde et års tjeneste i politiet, vikariater mens jeg studerte, men jeg fikk aldri trening i å håndtere en situasjon som denne. Slagsmål på lokalet, pågripelser, etterforskning og UP patruljering hadde vært mine oppgaver. Teknikken å avvæpne en panikkstyrt mann med allerede skuddklar pistol rettet mot meg, hadde vært utenfor mitt pensum. Obersten flyttet seg slik at han selv var skjult i den mørklagte entreen, mens jeg ble stående opplyst. Jeg mistet øyekontakten med han, og så bare pistolen som han med strak arm fortsatt rettet mot mitt hode, mens truslene og beskyldningene fosset ut av han, dels på engelsk dels på urdu.
Jeg rørte ikke en finger. Hjernen pumpet adrenalin og klargjorde kroppens reaksjoner. I øyekroken fikk jeg se rolige, beherskede Ahmed tre veldig forsiktig frem. «Abdul, please, please. Take it easy. We are all together about this. Per is not to blame. Please, keep calm.» Ahmed strakte forsiktig frem hånden mot pistolen. Bakenfor, og i en halvsirkel, var de andre samlet, med Ali tett opptil Ahmed. Respekten for Ahmed fikk Usman til å samle seg, komme ned på jorden igjen, hvorpå han brast ut i nevrotisk, hikstende gråt. Han klarte ikke å skjule det, han klarte ikke å stanse den, før etter flere minutter.
Jeg registrerte at de andre tydeligvis hadde holdt pusten i lengere tid. Nå slapp de den ut, og senket skuldrene. Noen med engstelige smil, andre gikk og satte seg. Abdul Usman, oberst i ISI, hadde mistet selvkontrollen, og var veldig nær ved å blåse hele transaksjonen.
Et kvarter senere var hotellrommet tømt for gjester. Obersten hadde tuslet ut mellom to venner, uten å veksle et ord med meg. Dagen etter møttes Ahmed, Ali og Bjørn på mitt hotellrom. Jeg hadde, på bakgrunn av den dramatiske episoden med obersten, bedt om et møte hvor han ikke var invitert. Vi så undersøkende på hverandre, som for å få svar på hvilke tanker og følelser man hadde etter gårsdagens drama. «Takk for i går», innledet jeg med en lett ironisk undertone. «Ahmed, du imponerte meg, og du reddet kanskje mitt liv, og hele «rødvin» prosjektet. Konsekvensene ble tydelige for meg i natt, da jeg fikk alt litt på avstand. Etter min mening burde Generalene opphøye deg til Helt. Alle ville blitt ruinert, og noen antar jeg ville tatt sitt eget liv.»
Ali lyttet med åpen munn, og var taust tenkende. Han visste bedre enn noen av oss hva som kunne ha blitt følgene. «Takk» sa Ahmed, med sin vanlige beskjedenhet, «det kunne gått galt. Jeg kjenner Abdul, og vet han har problemer både på hjemmebane, og i jobb. Hans posisjon i det militære er utfordret, og fordi han lot seg kjøpe inn i vårt prosjekt, kjenner han nå et ekstra stort press», sa han. Bjørn virket blek, og viste tegn på at han ikke var helt komfortabel med det siste døgns utvikling. Ali røpet fortsatt ingen følelser, og forholdt seg rolig. «En kald fisk» tenkte jeg, og fikk bekreftet at han hadde psyken og motet som trengtes for å lede operasjonen. «Jeg beklager sterkt det som skjedde i går». Ali tok ordet, og fortsatte, «det har vært vanskelig å finne personer med sterk psyke og gode nerver til denne operasjonen. Abdul har jeg kjent i noen tid, og med hans posisjon som oberst i ISI, fremstod han som et meget nyttig og verdifullt medlem i gruppen vår. Det er for eksempel han som har rekruttert de offiserene som møtte deg på flyplassen. Den lange ventetiden er en utholdenhetsprøve for oss alle, men for obersten har det vært ekstra tøft. Han har kollegaer som følger hans bevegelser, og han har nok en følelse av å være mistenkt for et eller annet.» Ali la sine store hender på bordplaten mens han snakket, som for å understreke oppriktighet, egen styrke, mot og handlekraft. Det var ikke den type hender man forbinder med en lærer og akademiker, men heller til en mann vant til hardt og strabasiøst arbeid. En tøff og antagelig brutal mann som kunne ta raske, krevende og brutale avgjørelser basert på egne vurderinger. Hendene og hva de forteller om en person, har interessert meg siden jeg tjue år tidligere hadde møtt en ekspert i kiromantikk, håndlesing, hos eiendomsmegler Tom Stabe i Oslo. Professoren hadde omtrent 40 000 avtrykk av ulike hender i sitt arkiv, og hadde gjort oppdrag for US Marine og det amerikanske forsvaret under krigen i Stillehavet. Med hans kunnskap kunne man ofte avsløre om en krigsfange løy.
Metoden hører ikke til pensum på Det juridiske fakultet, men jeg visste om to bedrifter som hadde meget gode erfaringer med metoden. Knuffing og stress i arbeidsmiljøet, ble erstattet med harmoni og samarbeid. Tre av mine megler lærlinger ble ansatt ved at vi la til grunn håndlesing og fødsels tidspunktet. Vi fikk på denne måten et så strømlinjeformet team at kundene la merke til det. Det ble en snakkis på byen, og i de bedre hjem på vestkanten og Torshov. NRK plukket opp ryktene, og en morgen, ved halvåtte tiden, ringte de uventet, og bad meg være klar til å gå på luften om tyve minutter. «Vi har hørt at du ansetter folk på grunnlag av stjernetegn og hvordan hendene deres ser ut» sa intervjueren fra NRK. Jeg protesterte, og ville ikke snakke om et slikt tema på direkte radio. Reporteren ga seg ikke, og for åpen mikrofon måtte jeg bekrefte at dette virkelig var sant. «Intern krangel, spisse albuer og disharmoni, ble erstattet med det helt motsatte, harmoni og samarbeid» sa jeg til reporteren og NRK sine frokost lyttere.
«Per!, Ali fortsatte, «Jeg vil gjerne understreke at vi som sitter her, er veldig fornøyd med din innsats. Alle nikket bifallende, og reiste seg impulsivt. «Skål for samholdet og et vellykket resultat» avrundet Ahmed, fortsatt med sitt tekrus, mens vi andre skålte i lunkent øl.
Jeg begynte å ane at innsatsen for noen av de involverte var høyere enn de var komfortable med.
Til tross for forsonende håndslag, og en nedtonet og roligere atmosfære, var det skapt en ny front, et skifte i gruppetilhørigheten. Jeg var ikke lenger komfortabel med situasjonen.
Da de andre var gått, ble jeg sittende alene på hotellrommet, fortsatt preget av tanken på hvor lett ting kunne endre seg. Plutselig kjente jeg følelsen av alenehet, omgitt av 15 millioner mennesker. I en by som aldri stilnet, hvor blodhevn fortsatt var vanlig, hvor demokrati og rettsvesen ble definert av noen få familier. For å overleve her, for å kjenne på i hvert fall en viss form for trygghet, måtte man tilhøre en flokk, en klan. Jeg var klanløs. Min flokk var på den andre siden av kloden, og jeg hadde til og med sagt farvel til den.
Det var ikke bare oberst Usman som kjente på stresset og forventningene. Jeg var også berørt, selv om jeg i møte med de andre, lot som ingenting.
Forts følger