Du går aldri alene. Reisebrev 16.
Denne gang handler det om den uendelige reisen, både din og min. Livets reise. Den vi ofte foretar i stress og tankeløshet, uten refleksjoner av betydning. Jeg ønsker å dele en fabel med dere, en fabel som burde mane de fleste av oss til ettertanke, og gi trøst og håp til de som sliter. Kan det være at noen står bak deg, og gir deg uten at du merker det, beskyttelse og kraft?
«En mann drømte en gang at han spaserte på en strand sammen med Herren. Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotavtrykk i sanden, hans egne og Herrens. Da det siste bilde for over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden, og la merke til at mange ganger, var det bare ett par fotspor. Han oppdaget at det var de gangene livet hadde vært vanskeligst og mest smertefullt. Dette forstod han ikke, og han spurte Herren: «Herre, du sa en gang at hvis jeg fulgte deg, ville du aldri forlate meg. Men, – nå ser jeg, at da min nød var størst, og livet var vanskelig å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg når jeg trengte deg som mest?»
Da svarte Herren: «Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg, og vil aldri forlate deg. De gangene da prøvelsene og lidelsene var størst, – ….og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i mine armer!»