Reisebrev nr 15. Året er 1990. Stedet er hotell Pearl Continental Karachi.
Mr Armageddon
Den beskjedne gutten som på femtitallet gikk mye for selv, han som søkte romerikskogenes beskyttende energier og ro, han som utviklet seg til å bli en kreativ og dyktig forretningsmann, han konkurrerte nå med våpenhandler Adnan Kashoggi og andre store våpenselgerne, om en forretning som ingen andre hadde gjort tidligere. Riktignok med en høy innsatsfaktor, det kunne koste liv, men tilsynelatende godt beskyttet, ble jeg overrasket over hvor lite berørt jeg var. Paradoksene var mange.
Nå var fokuset på de utfordringer jeg skulle møte, her i løvens hule. Sittende hjemme i Norge var ikke oppdagelsen av «the raising Islamic power» så skremmende, men nå var jeg altså i episenteret for den voksende islamske selvbevissthet, og i havnebyen Karachi med ca 15 millioner innbyggere, sydet det. Her møttes alle konspirasjonsteoriene, og ble fyrt oppunder av fanatiske ledere og klanhøvdinger med ulike motiver, men alle hadde det samme bakenforliggende traume, frykt! Det var en tilstand, et liv, som ble kjempet med våpen, penger og allianser. Faktorer som kunne gi deg makt, respekt og selvfølelse, og en illusjon om sikkerhet og trygghet. Slik filosoferte en nyslått armageddon ridder.
Ved elleve tiden kom Ahmed, Ali og Abdul Usman, som var ny for meg. Han tilhørte Stockholmsgruppen, men bodde i Karachi hvor han hadde en høy grad i etterretningsvesenet. Han bar full uniform, med ladd pistol i hylsteret. Etter hvert ankom også andre medlemmer av Stockholms gruppen. Ahmed ville gjerne at alle skulle bli kjent med meg. Etter en rask og enkel presentasjon av de som var til stede, fortsatte Ahmed og Ali med plan og opplegg for de nærmeste dagene. «Per, du vil kanskje føle at vi begrenser din bevegelsesfrihet» innledet Ahmed, og fortsatte med å gjenta hvor viktig og verdifull jeg var. Og at Karachi var en farlig by, spesielt for utlendinger. «Sikkerheten vi bygger omkring deg, skal også beskytte mot andre grupperinger og konkurrenter som er ute etter deg. Vi vet for eksempel at agenter fra Mossad var på samme fly i natt» sa han, og plutselig så jeg årsaken til det store oppbud av politi og militære da jeg ankom. Oppgaven deres hadde vært å beskytte meg mot mossadagentene, verdens farligste etterretnings agenter.
«Du vil få din egen livvakt, en gurkhasoldat, spesialisert på å beskytte VIP personer. Han disponerer en delvis pansret bil, som også er din bil. Han er stand by 24/7, og sitter nede i resepsjonen.»
Nå overtok Ali instruksjonen. Jeg fikk beskjed om ikke å forlate hotellets område uten livvakten, alltid bruke bil, og alltid konferere med Ali hvis jeg ønsket å gjøre en utflukt, et bybesøk eller besøke markedet.
«Vi tillater oss å vurdere enhver bevegelse, ethvert besøk utenfor hotellets område,» sa Ali. «Det daglige arbeid vil foregå på mitt kontor. Det er herfra den operative aktiviteten ledes, og det er vi som holder trådene samlet. Hotellet holder høy grad av sikkerhet for å beskytte sine gjester, men vi tør ikke stole på andre enn oss selv, og har derfor vår egen security gruppe på hotellet. Folk som vokter alle innganger, inklusive heisene, vareleveringer og så videre. Vi inspiserer kjøkkenet, og har daglige møter med hotellets sikkerhetssjef. Ditt hotellrom er bestilt av oss i et annet navn, for ikke å kunne spores av for eksempel Mossad. Du skal ikke åpne for ukjente, og vi skal bruke to koder, en bankekode og en muntlig, som du får senere. Korridoren blir også overvåket. Generalene, gruppen som er våre kjøpere, har opprettet en spesiell innsatsgruppe, ved siden av ISI», sa Ali. «Abdul Usman som sitter ved siden av deg, er ansatt i landets etterretnings tjeneste ISI, med grad av oberst, og de to offiserene som tok hånd om deg på flyplassen, er også meget viktige medarbeidere.»
Ahmed fortsatte briefingen med å fortelle om landets tre sikkerhets- tjenester, hvorav ISI var den viktigste. De tilsvarte amerikanske CIA, som de ellers hadde et tett samarbeid med.
Han avslørte også Stockholmsgruppens meget tette forbindelse med kjøpergruppen, de fire generalene. En av de var hans svoger, hvilket ga gruppen hans god tilgang på informasjon over forhold som kunne true prosjektet. «Ja, du så det vel selv da du ankom flyplassen, hvordan våre folk førte deg utenom all kontroll?», sa han fornøyd. «Og nå er vi veldig spente på vareprøven.» Alle stirret forventningsfullt på meg. «Selvfølgelig» svarte jeg forvirret da jeg ikke fant den.