Oslo kretsfengsel, julen 1947
«Til min kjære lille Per. Det er jul igjen, og det er to og halvt år siden jeg så deg siste gang. Jeg håper at brevet kommer frem til din mor, og at hun leser det for deg når tiden er moden. Det blir ikke lett for din mor å håndtere dette alene, og jeg bekymrer meg meget for hennes og din fremtid. Du vil savne en far like mye som jeg savner min sønn. Du er jo min og din mors fremtid.
Jeg har tilbragt tiden etter mai 1945 i fengsel, og anklagene er så alvorlige at jeg frykter vi ikke kommer til å se hverandre igjen. Jeg har mektige og usynlige motstandere og fiender, og må takle dette alene. Advokat Torstensen dro på ferie uten å informere meg, da anken til Høyesterett skulle skrives. Jeg måtte skrive den selv, men fikk ikke de hjelpemidler jeg bad om, lovsamling, Retstidende og annet. Da anken ble avvist, og jeg kunne påkjære den, fikk jeg bare 14 dagers frist, og fortsatt var h.r. adv Torstensen fraværende. Jeg er blitt meget redd, jeg taler ofte med fengselspresten, og leser Bibelen hver dag. Der finner jeg håp. I stedet for advokat Torstensen, har jeg fått advokat Olavssen som forsvarer. Han virker hyggelig, og jeg tror han gjør hva han kan for meg.
Du fylte jo fem år den 9 november. Du er faktisk i ferd med å bli stor gutt. Jeg håper det ble en fin dag for deg og dere, og at du fikk fine presanger. Jeg savnet deg spesielt den dagen. Du feiret antagelig med bløtkake på gården til mormor? Dit jeg kjørte deg og mor i slutten av april 1945.
Jeg håper inderlig å få se deg snart, men min sak er ikke opplagt, og jeg merker at rettsoppgjøret ikke er rettferdig. Det er gjennomsyret av hevn og hat, og derfor er utfallet ikke gitt.
Jeg nevnte at noen saboterer meg og mitt forsvar ved å nekte meg den litteratur jeg trenger, altfor korte svarfrister, og så videre, men nå begynner jeg også å bli redd for om noen også vil sabotere min helse.
I skrivende stund skal saken min være sendt tilbake til Lagmannsretten, hvilket kan bety en ny behandling og ny bevis vurdering.
Jeg har skrevet i mitt siste utvidede kjæremål til Høyesterett at jeg er rede til å ta min rettferdige straff for samarbeidet med de tyske okkupantene, men en morder er jeg ikke. Det håper jeg at en ny behandling i Lagmannsretten vil konkludere med. Jeg vet at min mor, bestemor Stabekk som du kaller henne, har skrevet til Høyesterett, og bedt om nåde for meg. Dessuten hører jeg at jusmiljøet i Norge, inkludert en del politikere, mener at det har vært nok henrettelser. Norge er et sivilisert folk, og det er på tide å idømme fengsel i stedet for dødsdommer. Disse signalene gir meg håp om at vi sees, om ikke før, så på din ti årsdag. Det er jul også i et fengsel. Presten har lovet å besøke meg julaften. Han gir meg styrke i troen på Gud, og at vi skal gjenforenes som far, sønn og mor.
Lev vel gutten min. Vær snill mot din mor, og vær tålmodig.
Velsignet jul, og alt godt videre.
Din kjære far
Det brevet jeg fantaserte om, lå dessverre ikke i arkivboksen. Det kan likevel ha vært skrevet. Det kan ha blitt underslått av fengselsmyndighetene? Eller det lå sammen med dødsattesten i konvolutten min mor og jeg hentet på Ullevål i 1951, og så har hun brent det?
Min far skrev kanskje «Julebrev til en sønn» i 1948 mens han satt på dødscellen, vel vitende om at alle de andre (26 tror jeg) var skutt.
