alle@ Jeger’n
Karachi første natten. Midt i kolonnene av esler, elefanter, overfylte busser og biler, så jeg en enslig rødbrun hest med kjerre. Hvorfor gjorde den seg spesielt bemerket? tenkte jeg.
Hvorfor i all verden dukket bildet av min trygge og gode venn, Jeger’n opp nå? Var det kanskje et ubevisst behov for å kjenne trygghet oppi alt det kaotiske og dramatiske jeg opplevet akkurat nå? Jeger’n var en stor, sterk rødbrun hest på gården hvor jeg vokste opp. Jeg fant etter hvert en slags vennskap og tilhørighet med Jeger’n. Han hadde vært kløvhest under krigen, og var tryggheten selv.
De gode minnene fra en beskyttet og skjermet barndom førte meg tilbake julen i 1952. Det er lille julaften, og jeg er med Onkel i skogen og henter juletreet. Det er stort, og vi trekker det etter oss. Det var litt karslig å få være med på den viktige oppgaven å hente juletreet. Treet vårt ville bli gjenstand for beundring og kommentarer til langt utpå nyåret. Min to år yngre fetter og odelsgutt, var også med, og hang på så godt han kunne i den dype snøen. Det hjalp at han fikk gå i sporet etter juletreet, for hverken han eller jeg klarte de lange stegene til min onkel.
Julen fremstod for meg med en mye mykere og dypere stillhet enn andre helligdager og høytider. Jeg hadde ikke lært så mye om Jesus, men mormor leste med patos og høytid i stemmen, juleevangeliet hver julaften, ved tyve- tiden. Ved fem-tiden hadde vi stått på trammen, den enorme steinhella, og lyttet til kirkeklokkene som bekreftet at nå var det Høytid og Jul.
Julemåneden hadde som vanlig vært hektisk på gården vår. I begynnelsen av desember hadde det vært et svare styr. Slakteren var kommet, og grisen ble ilskrikende hentet ut av grisehuset. Jeg fikk vondt av den smerte og redsel dyret måtte lide. En dro den i ørene, andre skjøv den inn i det steinhelle lagte bryggerhuset, hvor en stor svart gryte med kokende vann hang i en krok over glørne i den store grua. Et plutselig smell fortalte meg at noe forferdelig hadde skjedd. Grisen var død. En kom med det kokende vannet for å skolde den. Det ble arbeidet raskt. Blod måtte samles opp i kar som mormor hadde satt frem. Jeg fikk noen glimt av det som foregikk igjennom døråpningen, men ble jaget bort så fort noen så meg.
Innimot jul var det meste av matforråd ferdig. På stabburet var skinker og flesk allerede lagt i store saltbaljer, spekepølser hang oppunder taket, og fra en trebutt kjentes eimen av rakfisk. Mormor fikk alltid en butt fra Vestre Slidre med Sverres rakfisk, lagt ned med valdres fjell ørret, etter hans hemmelige oppskrift.
Julaften ettermiddag gikk jeg til fjøslåven med grøtfatet, og satte det under tak på låvebrua. Deretter over til stallåven hvor våre fire hester allerede hvilte seg. Nora, Blesa, Svarten og Jeger’n. De hadde fått havre, alt levende skulle få litt ekstra nå, og de stod avslappet og hvilende på båsene sine. Det var dunkel belysning, glasskuppelen var nok ikke rengjort på mange år. På gulvet var det strødd halm. Gulvplankene var brede og grovhogde, og med alderen blitt fliste og opphakket. Spilltauet viste spor etter hester som hadde vært krybbebitere, men det var alt dette som skapte tryggheten og roen. Her følte jeg det var godt å være. Jeg gikk inn i båsen til min venn Jeger’n, den største, den roligste og tryggeste. Han kunne jeg kose med, prate med og kjenne på den gode pelsen og varmen. Han stod alltid tålmodig og stille når jeg balet med å legge på seletøyet. Det var ikke enkelt for en gutt på ni-ti år. Vi stod i båsen ved siden av hverandre, da jeg plutselig ble var at det tuslet i rommet innenfor, der hvor høyet lå. Det kunne ikke være andre enn småfolket, for sveiseren var opptatt hos kyrne i fjøslåven. Det ble stille. Kanskje det var innbilning, tenkte jeg, og fortsatte å stryke Jeger’n. Så kom lyden tilbake. At noen gikk i høyet hørtes tydelig.
Jeg fikk angst, jeg var ikke helt fortrolig med disse vesenene, og listet meg ut. De var helt sikkert ikke onde, for her på gården fikk de respekt, og ble pent og høvisk behandlet, men likevel. Det var det ukjente som gjorde meg urolig. Slik det også kjentes når jeg gikk alene i dyp og mørk skog, eller på loftet der hvor det hang store mørke klær, ulveskinnspels og tepper til bruk og overbredsel på sledeturer.
Julaften. Mor hadde funnet frem penklærne mine, og hjulpet meg. På kjøkkenet var det travelt. Mormor, min mor og min tante, den nye gardkona, forberedte både ribbe og lutefisk med alt tilbehør. Det store kjøkkengulvet med brede gulvplank hvor kvist noen steder var tydelige på grunn av mange års slitasje, hadde min mor skurt med børste og grønnsåpe, og etterpå strødd med einerskudd for den gode luktens skyld. Vi barna fikk ikke lov å gå inn i stuen hvor juletreet var satt opp. Først når all pynten var på plass, hjemmelagde kurver og røde kuler, og små stearinlys var fordelt på treet og tent, fikk vi lov å komme inn. Min mor ledet an i julesangene. I år manglet vi en person i ringen rundt treet, men det løste seg. Vår uekte cocker spaniel, Pussi, hadde gjort det før, og ble med igjen. Hun fylte den ledige plassen, og gikk med oss i ringen om treet. Og snudde etter hvert vers, når vi også snudde og gikk motsatt vei.
Endelig! Jeg var spent, men det var bare å beherske seg. Min mor hentet frem en og en pakke, leste navnelappene, og så kunne man komme frem og hente den. Jeg fikk blant annet en bok fra min Onkel med et historisk tema. I år var det Kong Valdemar. Det var en bok han likte, og jeg visste han ville låne den av meg. Det var endel som var forutsigbart i livet her på gården.
Jeg gikk ut på trappa og den enorme steinhella som antagelig hadde ligget der siden huset ble bygget for 100 år siden. Det var hvitt overalt, og helt stille. En udefinerbar fred hvilte over oss, firbente og tobente. Ingen måne, men desto tydeligere var det kunstige lyset. I hovedbygningen lyste det ifra de fleste rom, unntatt den østre fløyen.
«Hei, står du her alene? Du må ikke bli kald» sa hun og fant en voksens vinterjakke på en knagg. «Har du lyst til å ta en tur i stallen? Se om Jeger’n og de andre har det bra?» Min mor fant en annen vinterjakke til selv, og tok meg i hånden mens vi gikk den nybrøytede veien over til stallen. I forgangen hang seletøyet på knagger. Det luktet lær og hestesvette. Jordgulvet var strødd med flis. Mamma hektet av kroken og åpnet stalldøren. Vi gikk forsiktig inn, ville ikke forstyrre. Det så ut til at alle fire stod og sov. Vi så på hverandre, trakk til oss atmosfæren av stillhet og høytid, fred på jord, og tryggheten, før vi etter noen minutter listet oss samme vei ut igjen. Heller ikke stallnissen hadde vi hørt noe til nå.
Første juledag, dro vi alle til sognekirken i Nes, en sledereise på seks-syv kilometer. Det religiøse innholdet tok likevel aldri tak i meg. Salmevers på skolen ble en pugge – og pliktøvelse. Det er først i overmoden alder jeg har tatt inn over meg symbolikken skapt omkring Frelseren.
Et par tre år senere, det var på høsten, ble jeg betrodd en for meg stor oppgave. Jeg skulle kjøre et lass med kornsekker til Mølla, seks-syv kilometer unna, og hesten min skulle være Jeger’n. Han var langsommere i steget enn Blesa og Nora, og ikke minst Svarten, men han var trygg. Kjerra ble fylt med kornsekker, og på toppen av lasset tronet jeg, utstyrt med saft-og-vann og brødskiver med spekepølse fra stabburet. Vi fulgte hovedveien opp til Vestsiden, og dreide mot høyre, ned mot den skumle Svanfossen, der hvor Mjøsa renner ut i Vorma med sluser som forbinder Mjøsa med vannveiene Vorma, Glomma og Øyern. Folkene på Mølla var nok varslet om mitt ærend, og kom ut for å ta imot oss. De spente fra Jeger’n, ga han vann og posen med havre jeg hadde med. Jeg fant frem min egen matpakke, og satte meg nær min kraftige venn «Tryggheten» for på bortebane var jeg alltid usikker og famlende, selv om disse møllefolkene hadde vært kjempehyggelige.
Tilbake til virkeligheten, hotellrommet i Pearl Continental, merket jeg at de gode minnebildene gjorde meg godt.
Forts følger