I tanker:
I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.
Og presten slår øinene op og ser
at piken er såre skjønn.
«Barn», si’r presten, «se presten ber,
og du forstyrrer hans bønn.»
«Jeg var på vei til min elskede, jeg»
si’r piken med senkte blikke.
«Jeg tenkte på ham, og jeg så deg ikke.
Og da er det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, – at d u s å m e g.»
Wildenvey:
Om Adam på danseskole
«Damene skal engasjere.
Adam danser ikke mere.»
Bare to linjer. Det er alt, og sier så mye!
Jeg ble utfordret av den brutale siste setningen.
Wildenvey som jeg i mitt enfold har oppfattet som formidleren av kjærlighet og romantikk, lyse sommernetter, dansende sommerfugler. Nå fornemmer jeg noe helt annet. Adam ble nok ikke engasjert, men avvist og sittende igjen som veggpryd. Svært mange av oss har nok måttet kjenne på samme. I relasjoner, samliv og kjærlighet, i arbeidslivet. Mange har ikke mestret den ydmykende julingen og motgangen. De danser = leker ikke mer. De er i beste fall blitt konforme, kastrerte samfunnstilpassede borgere.